Noe eg hadde på hjerte!

Dette var før eg begyntte på vidergåenede!
Eg har altid hata skulen. Skulen gjorde meg fortvila og deprimert i lange tider. Eg sukte vildt på skulen. Huskker ennå når eg gjekk i første eller andre klasse, så tok eg og mor å krangla for eg meinte og var fast bestemt på at tallet 10 komm etter 8. Eg har slitt mye med dysleksi som eg ennå gjør. Du merker det kansje alerede på dei tekstanne som eg har skreve. Du har kansje erfart at du har lest ei side så har du gløymt ka du har lest. Slik var det og er heile tida. Hadde ikkje kjangs til å huske noko. Det gjør noko med motivasjonen til å ikje gjør ein innsats. Særligt når det gjalt leksse. Det dei fleste gjorde på kansje 15 min brukte eg kansje 2-3 timer på. Da eg hadde begynt på ungdomskulen begyntte eg å tenkke på om det var noe håp når det gjalt utdannelse eller jobb, for eg dukte jo ikkje til noko som helst.

Når eg gjekk i 8 klasse så hadde eg eit tommrom inni meg. Det føltes som om eg var usynlig både på skulen og heimma. Deprasjonnen blei bare sterkare og sterkare. Etter eg kom i eit kristelig miljø på frøyland så begynte deprasjonen sakte å forsvinne. Eg var også med Eirik til Saron i 9 klasse og der kunne eg føla meg levande på ein måte eg aldrig hadde opplved før. Det føltes godt!!!

Utdannelsen min blei mye bedre enn eg hadde trudd. Dette hadde eg aldrig drømt om. Eg kjennte ein trang på at eg skulle gå på Tryggheim uansett. så eg takkte ja tli mitt andrevalg som var Trearbeidsfag og VK1 snekker. Hadde ikkje peiling på ka det handla om utenom at det hadde noko med tre å gjørr. Eg hadde aldrig hatt noko interesse innen dette faget før, men eg elsker dette faget. Det var den beste plassen eg kunne gå. Trivselen gjekk fra 1 og opp til 10. Og nå ska eg ut i lære på
Klepp(Treprosjekt). Det som er umulig kan Gud gjør mulig!
Han har vertfall forandra min framtid og syn på livet!